Vår natur

Natur vi kjenner ekstra godt

Vi har kartlagt Norge siden 1989

Miljøfaglig Utredning har kartlagt norsk natur siden 1989 og sitter derfor inne med mye kunnskap som vi ønsker å formidle. Vi har laget en serie med fagartikler som vi tror kan være interessant lesning for flere enn oss. Artiklene vil bli publisert her én etter en. Vi har kalt serien for "Vår natur". Det henspeiler på at dette er natur vi i MFU kjenner ekstra godt, men også at det er natur vi i Norge har et felles ansvar for. Den første artikkelserien handler om boreonemoral regnskog og arter som er typiske for denne naturtypen. 

Boreonemoral regnskog

Miljøet og artsmangfoldet

Hva er en regnskog?

Skoger som økosystem kan deles inn på mange ulike måter.

I det norske inndelingssystemet Natur i Norge (NiN) (Halvorsen m.fl. 2015) er det eksempelvis et hovedfokus på egenskaper ved marka, som kalkinnhold og vannmetning, men systemet gir også muligheter for å dele inn etter andre kriterier. I tillegg er forskjeller i temperatur (varmesum) tradisjonelt spilt en stor rolle, med de varmekjære, nemorale og boreonemorale edellauvskogene i lavlandet i sør, og de boreale skogene med gran, furu og fjellbjørk i nord og i høyden.

Det er også mulig å dele inn etter nedbørsmengder og luftfuktighet, og det er her regnskogene dukker opp. Det viser seg at store deler av artsmangfoldet i skogøkosystemene har ganske spesifikke krav til hvor fuktig klimaet skal være, noen vil ha det tørt og andre trives best med mye nedbør. De mest stabilt fuktige/nedbørrike skogene betegnes som regnskoger. I praksis er det luftfuktigheten som er viktigst her og ikke nedbørsmengdene, og da særlig at luftfuktigheten er stabilt høy over lengre tid. I de fleste områdene hvor regnskog finnes i Norge har alle - eller nesten alle - månedene normal månedsnedbør over 100 mm, og høy nedbørhyppighet, gjerne over 200-220 dager i året med nedbør >0,1 mm. I tillegg er det viktig med relativt lav fordamping, som i nordvendte skråninger og forsenkninger der sola i liten grad kommer til.

I NiN-systemet finnes ikke regnskoger som egne naturtyper i typesystemet. De kan likevel beskrives ved hjelp av NiN. Den høye luftfuktigheten i regnskogene påvirker i liten grad karplantevegetasjonen i skogen, som har vært den viktigste artsgruppen for å klassifisere skogøkosystemer i NiN. Derimot er dette viktig for arter som vokser på trestammer og tar opp næring fra vann gjennom overflaten sin, slik som lav og moser. Luftfuktigheten beskrives i NiN gjennom variabelen UE Uttørkingseksponering som graderer faren for uttørking av luft nær overflaten til marka, berg eller trestammer. Regnskoger har lav uttørkingseksponering (UE∙0a). Denne miljøvariabelen brukes derfor til å beskrive regnskogene i tillegg til typesystemet.

Hvor finner vi regnskoger?

Regnskoger finnes spredt over det meste av kloden unntatt i skogløse regioner, men går vanligvis ikke så langt inn på de store kontinentene. De tempererte regnskogene er, til forskjell fra de tropiske, svært oppsplittet og finnes i første rekke langs kystene av de store kontinentene. De er mest utbredt på den nordlige halvkule, men opptrer også i sør. I Europa er de stort sett begrenset til nordvestlige deler av Spania og Portugal, Normandie i Frankrike, Irland og vestlige deler av Storbritannia, samt vestkysten av Norge. I dype daler i Alpene og enkelte andre steder har en også et artsmangfold som viser tydelige regnskogstrekk.

De tempererte regnskogene kan blant annet deles opp i nordlige (boreale) og sørlige (nemorale/boreonemorale) skoger. De boreale finnes særlig i Canada og Alaska i Nord-Amerika, Norge i Europa og Kamtsjatka-halvøya (samt øyer nord for Japan) i Asia. Lenger sør blir det nemorale/boreonemorale regnskoger.

I naturtypekartlegging med grunnlag i DN-håndbok 13 skilles det mellom
6 utforminger av regnskog i Norge (Gaarder 2015):

  • Boreale regnskoger med gran finnes fra Trondheimsfjorden og nord til Saltfjellet.
  • Boreal regnskog med lauvtrær finnes særlig i Nordland og Troms.
  • Boreale regnskoger med furu finnes på Vestlandet fra Ryfylke og nord til Nordmøre.
  • Fosserøykskog (en variant av boreal regnskog) finnes lokalt på indre Østlandet og indre Trøndelag).
  • Fattig boreonemoral regnskog forekommer fra vestligste del av Agder og så vidt inn i sørvestligste del av Trøndelag.
  • Rik boreonemoral regnskog forekommer fra Ryfylke og nord til Sunnmøre.

 

Inndelingen følger samme prinsipper som i NiN, der forskjeller i artsmangfold og miljøvariabler er utslagsgivende, men den er erfaringsbasert og ikke med grunnlag i statistiske beregninger. Basert på de utvalgte artene er forskjellene mellom boreonemorale skoger, boreale skoger i Midt- og Nord-Norge samt boreale skoger på Vestlandet alle utvetydige, med en overlapp som ligger under 25%. Også forskjellene mellom de rike og fattige boreonemorale skogene er betydelig, med en overlapp under 50%. Samtidig er det for alle disse også vesentlige forskjeller i treslagssammensetning, men ikke i miljøvariabler. Innenfor de nordlige, boreale regnskogene kan fosserøykskog skilles på grunnlag av miljøvariabler (det er fosser og ikke nedbør som er årsaken til høy luftfuktighet), i mer begrenset grad også artsinventar. Det er også en del artsforskjeller mellom de lauvdominerte og grandominerte regnskogene i nord, men der kunne det nok med fordel vært foretatt med systematiske analyser. Kanskje kan de like gjerne medføre ytterligere oppsplitting av utforminger.

For øvrig opptrer det overgangsformer mellom de fleste typene, særlig mellom rik og fattig boreonemoral skog og mellom gran- og lauvdominert boreal regnskog. Det er også overganger mot andre fuktige skoger, da gjerne innenfor hovedtypen Myr- og sumpskog i NiN. Overgangene er for de boreonemorale regnskogene særlig karakterisert av en del arter i kvistlavsamfunnet (Hypotrachyna, Parmotrema mv), dvs arter som ligner på vanlig kvistlav Hypogymnia physodes, vanlig papirlav Platismatia glauca og grå fargelav Parmelia saxatilis. For de boreale regnskogene (med gran) er det derimot snakk om skjegglav (som trådragg Ramalina thrausta og Bryoria ssp.) samt skorpelav innenfor knappenålslavsamfunnet.

Utbredelsen til fattig og rik boreonemoral regnskog er vist på kartene nedenfor. Det er som forventet store likhetstrekk i mønsteret. De finnes langs det meste av Vestlandet fra Rogaland og opp til Møre og Romsdal, men typene avtar raskt sør for Jæren og tynnes ut og forsvinner når en når opp mot Trøndelag. De er samtidig knyttet til ei sone langs kysten og går bare et stykke inn i fjordene, lengst inn i Ryfylke og Sunnhordland. I enkelte distrikt med omfattende avskoging, som deler av Nordfjord og Sunnmøre mangler skogtypen, og bare arter som også kan vokse på bergvegger har klart seg. I tillegg er det litt interne forskjeller mellom undertypene, der fattig boreonemoral regnskog har størst utbredelse, men i deler av Ryfylke må den rike boreonemorale regnskogen likevel betegnes som vanligst. Årsaken der ligger helst i en kombinasjon av at omfattende styving av edellauvtrær har begunstiget den rike typen, mens sur nedbør har desimert fattig regnskog (det har simpelthen blitt for surt og for mye algebegroing på trærne).

Hvordan ser norske regnskoger ut?

Overfladisk sett ser ikke en regnskog annerledes ut enn annen skog i området. For eksempel vil ikke en fattig boreonemoral regnskog med furu se nevneverdig annerledes ut enn annen furuskog i nærområdet. Det er fordi luftfuktigheten som kjennetegner regnskogene kun endrer på noen små og nesten umerkelige detaljer, små lav, og til dels også moser, som vokser på trær og dels også på berg.

Noen kjennetegn er det likevel. Topografisk ligger de ofte mer eller mindre nordvendt,
i kløfter og små dalganger, eller under bergvegger.

Fattig boreonemoral regnskog

Fattig boeonemoral regnskog ved Midtvatnet i Tysnes kommune. Treslag- og karplantefloraen er ikke særlig spesiell, men på trærne her vokser en rekke svært fuktkrevende lav- og mosearter med en sørlig, oseanisk utbredelse. Foto: Kirstin Maria Flynn Steinsvåg, Miljøfaglig Utredning

Kjennetegnende arter og tyngdepunktarter for norske regnskoger

Innenfor NiN er en kjennetegnende art definert som en art som utelukkende, eller nesten utelukkende, forekommer i en gitt naturtype, og en tyngdepunkt art som en art som har høyere frekvens og dekning i en gitt naturtype sammenlignet med lignende type. Vi baserer oss her på den samme begrepsforståelsen, men med følgende presisjoner og modifikasjoner: Det er snakk om kjennetegnende arter for alle typer norske regnskoger. Vi skiller altså ikke mellom boreonemorale og boreale regnskoger. Tyngdepunktartene kommer innenfor to kategorier. I første rekke er det snakk om arter som er ganske strengt knyttet til regnskoger når de opptrer i skog, men som også kan forekomme på mer åpne bergvegger i kystlyngheier og kystfjell, bare disse har høy nok luftfuktighet. I tillegg kommer et fåtall skoglevende arter som av og til kan gå inn i sumpskoger og litt mer tørre skogtyper. Dette er samtidig en liste primært beregnet på norske forhold, da artenes miljøkrav i enkelte tilfeller kan være såpass avvikende i andre land at det der kan være mindre aktuelt å klassifisere dem som regnskogsarter. I de aller fleste tilfeller så viser også internasjonal utbredelse at de er knyttet til regnskoger, og mange er eksempelvis betegnet som regnskogslav på de britiske øyer.

Sanderson et al. (2018) opererer med tre hovedtyper lavsamfunn som typiske for tempererte/boreale regnskoger:

  • Det er lungenever-samfunnet (Lobarion pulmonariae), med arter knyttet til rik bark, dvs typiske for rik boreonemoral regnskog. Dette omfatter særlig bladlav innenfor slekter som neverlav (Lobaria), filtlav (Fuscopannaria, Nevesia, Pannaria, Parmeliella, Pectenia), hinnelav (Leptogium), porelav (Sticta) og prikklav (Pseudocyphellaria).
  • Videre er det arter på sur bark, med hva vi i Norge vil kalle kvistlavsamfunnet, men som i England er basert på grå buktkrinslav (Parmelion laevigatae). Dette virker lite distinkt som del av regnskogene i Norge, og vi har ikke funnet grunnlag for å skille det ut som egen undertype men ser tendenser til det, særlig i sumpskogsmiljøer med oreskog og i bjørkedominerte skogslier. Typisk er antagelig i første rekke fuktkrevende arter som ligner på kvistlav og papirlav, innenfor slekter som skoddelav (Menegazzia), buktkrinslaver/orelaver (Hypotrachyna) og praktkrinslaver (Parmotrema).
  • Til sist kommer glattbarkslavene, som omfatter en rekke skorpelav i skriftlavsamfunnet (Graphidion scriptae), innen slekter som flekklav (Arthonia, Arthothelium, Coniocarpon), pærelav og lignende (Pyrenula, Arthopyrenia, Eopyrenula) og rurlav (Crutarndina, Thelotrema). Det er særlig disse som preger de fattige boreonemorale skogene.

I tillegg viser det seg at det også er en del lavparasitter, dvs. sopp som lever direkte på andre lav og som ikke danner egne thallus, som også er spesialister i regnskogene. Slike opptrer dels på andre regnskogslav, og dels på arter med større utbredelse, men er selv begrenset til regnskogene.

På Vestlandet forekommer det samtidig en del moser med sterk tilknytting til regnskoger. Dels er det snakk om relativt store, marklevende levermoser som forekommer i boreale regnskoger med furu i litt høyereliggende områder. Og dels er det levermoser og bladmoser både på berg og trær som er mer varmekjære og knyttet til boreonemoral regnskog.

Vi har bare en karplanteart sterkt knyttet til regnskog, og det er hinnebregne Hymenophyllum peltatum, som kan være hyppig i en del fattige boreonemorale regnskoger.

Samtidig som en har arter som er ganske strengt knyttet til regnskoger, så har en også mer utbredte arter som utgjør et karakteristisk innslag i dem. Særlig er det grunn til å trekke fram et knippe arter som er påfallende vanlige i regnskoger sammenlignet med andre skogtyper, såkalte mengdearter. I fattig boreonemoral regnskog gjelder det ikke minst skorpelavene kattefotlav Arthonia lecopellaea, gammelgranlav Lecanctis abietina og vanlig rurlav Thelotrema lepadinum. I rik boreonemoral regnskog er det i mindre grad markante enkeltarter, men mer generelt et høyt innslag av bladlav innenfor lungenever-samfunnet, som grynfiltlav Pannaria conoplea, kystfiltlav Pannaria rubiginosa, vanlig blåfiltlav Pectenia plumbea, buktporelav Sticta sylvatica og ulike neverlav (Lobaria spp.). I boreal regnskog med gran er arter som skrukkelav Platismatia norvegica, groplav Carvernularia hultenii, dvergfiltlav Parmeliella parvula og trådragg Ramalina thrausta (VU) karakteristiske mengdearter.

Oversikt over tyngdepunktarter (T) og kjennetegnende (K) lavarter og lavparasitter i norske regnskoger. Fordeling mellom ulike typer regnskog er samtidig skjønnsmessig angitt slik: X-tyngdepunkt. x-regulær forekomst. o-sporadisk forekomst. FBR=fattig boreonemoral regnskog. RBR=rik boreonemoral regnskog. BR=boreal regnskog.
*) Latinsk navn er nylig endret fra P. crocata

Kan vi finne flere arter?

Jørgensen (1997) gjorde en sammenstilling av oseaniske lav i Norge, der han samtidig ramset opp en del flere arter som ut fra utbredelsesmønster blant annet på de britiske øyer burde ha gode muligheter for å finnes også her. I praksis var denne oversikten det første gode forsøket på å lage en liste over regnskogsarter (og arter med lignende utbredelsesmønster) for sørlige deler av Norge, samtidig som den var en stor inspirasjonskilde for å lete etter flere slike arter. Gjennom ulike kartleggingsprosjekt de siste 20 årene, samt med inkludering av lavparasitter i søket, har artslista økt betydelig. Og det er funnet en god del av artene som Jørgensen (1997) foreslo. I alt trakk han fram 40 potensielle arter og minst 10 av disse har så langt blitt funnet her i landet. Helst bør det være mulig å finne ytterligere noen av artene, men det begynner utvilsomt å bli betydelig vanskeligere nå. For alle som er interesserte i å forsøke å finne flere regnskogsarter for Norge, anbefales det å se på hans liste. Det kan også være noen han har uteglemt der, eksempelvis nevnes det i en nettartikkel til British Lichen Society (udatert) også arter som Arthonia cohabitans, Arthonia exipienda, Mycomicrothelia atlantica og Pyrenula hibernica, men det skal nok en del til for å finne disse her i landet.

Derimot er nok håpet om å finne nye lavparasitter større. Samtidig mangler en god oversikt over koblingen mellom relevante slike arter og deres vert. Nedenfor er det av den grunn gjort en foreløpig sammenstilling over både påviste antatte regnskogsarter blant lavparasittene og potensielle arter, samt antatt vert.

Tabell

Tabell 2. Kjente og potensielle lavparasitter som trolig er knyttet til regnskog i Norge (Frisch et al. 2020, egne vurderinger).

Litteratur

Averis, A. B. G., Genney, D. R., Hodgetts, N. G., Rothero, G. P., & Bainbridge, I. P. 2012. Bryological assessment for hydroelectric schemes in the west Highlands – 2nd edition. Scottish Natural Heritage Commissioned Report No. 449b. 28 pp.

Blom, H. H., Gaarder, G., Ihlen, P. G., Jordal, J. B., & Evju, M. 2015. Fattig boreonemoral regnskog – et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode III. NINA Rapport 1169.

British Lichen Society udatert. The Graphidion.  https://www.britishlichensociety.org.uk/about-lichens/lichen-communities/graphidion

DellaSala, D. A. (ed.) 2011. Temperate and Boreal Rainforests of the World. Ecology and Conservation. Island Press.

Frisch, A., Klepsland, J., Palice, Z., Bendiksby, M., Tønsberg, T. & Holien, H. 2020. New and noteworthy lichens and lichenicolous fungi from Norway. Graphis Scripta 32 (1): 1–47. Oslo. ISSN 2002-4495.

Frisch A, Moen VS, Grube M, Bendiksby M (2020) Integrative taxonomy confirms three species of Coniocarpon (Arthoniaceae) in Norway. MycoKeys 62: 27–51. https://doi.org/10.3897/mycokeys.62.48480

Gaarder, G. 2015. Regnskog. Utkast til faktaark. I: Miljødirektoratet. Veileder for kartlegging, verdisetting og forvaltning av naturtyper på land og i ferskvann, Utkast til faktaark. 12 s.

Gaarder, G., Blom, H. H., Flynn, K. M. & Moe, B. 2013a. Kystfuruskog i Noreg. Eigna som utvalde naturtypar etter naturmangfaldlova? Miljøfaglig Utredning Rapport 2013:41: 1-104 + vedlegg.

Halvorsen, R., Bryn, A. & Erikstad, L. 2015. NiNs systemkjerne – teori, prinsipper og inndelingskriterier. – Natur i Norge, Artikkel 1 (versjon 2.0.2): 1–328 (Artsdatabanken, Trondheim; http://www.artsdatabanken.no.)

Holien, H. & Tønsberg, T. 1996. Boreal regnskog i Norge – habitatet for trøndelagselementets lavarter. Blyttia 34 (5): 369-272.

Jørgensen, P. M. 1996. The oceanic element in the Scandinavian lichen flora revisited. - Acta Univ. Ups. Symb. Bot. Ups. 31(3): 297-317.

Sanderson, N. A., Wilkins, T.C., Bosanquet, S.D.S and Genney, D.R. 2018. Guidelines for the Selection of Biological SSSIs. Part 2: Detailed Guidelines for Habitats and Species Groups. Chapter 13 Lichens and associated microfungi. Joint Nature Conservation Committee, Peterborough.

Steinsvåg, K. M. F., Blindheim, T., Gaarder, G., Høitomt, T., Ihlen, P. G. & Langhelle, M. L.  2018. Naturfaglige registreringer i kystfuruskog. Sammenstilling av kartleggingsresultater 2012 – 2017. Miljøfaglig Utredning rapport 2018-10, 111 s. ISBN 978-82-8138-916-8.

Steinsvåg, K. M. F. & Gaarder, G. 2019. Faggrunnlag til handlingsplan for fattig boreonemoral regnskog. Miljøfaglig Utredning rapport 2019-15, 47 s. ISBN 978-82-8138-967-0.

 

Ordliste

Kortfattet definisjon på en del vanlig benyttede fagbegrep i tekstene, særlig rettet mot utseendet til artene:

Thallus
Den vegetative delen av laven, dvs. selve lavkroppen

Lober
En avgrenset del av thallus (gjerne avrundet eller langstrakt)

Cyfeller og pseudocyfeller
Porer og svakhetssoner gjennom lavbarken (cyfeller gjennom underbarken, pseudocyfeller gjennom overbarken)

Apothecium
Et åpent fruktlegeme, ofte noe hevet opp fra thallus

Perithecium
Et lukket fruktlegeme, ofte noe nedsenket i thallus

Isidier og soral
Vegetative spredningsenheter

Hva er regnskogsart, og hva er ikke regnskogsart?

Det er av flere årsaker faglig svært utfordrende å lage en konsekvent, korrekt og ryddig liste over norske regnskogsarter:

  1. Vi har ikke objektive, fysiologiske data over artenes miljøkrav, i det minste ikke på en slik form at de kan innordnes automatisk innenfor et regnskogsbegrep definert etter prinsipper i NiN. Vår oppfatning av deres tilknytning til regnskog vil derfor dels være etter hvilke andre arter de opptrer sammen med og dels etter utbredelsesmønster nasjonalt og internasjonalt. I begge tilfeller er det i praksis tale om en viss grad av sirkelslutninger i argumentasjonen, og dermed fare for feilvurderinger.

  2. Definerer vi egentlig regnskog korrekt, og ikke minst i samsvar med internasjonal forståelse? Dette kan utvilsomt diskuteres og vi har begrenset kompetanse på regnskogsøkologi og regnskogsbegrepet.

  3. Artenes miljøkrav er komplekse, i den forstand at de krever en kombinasjon av miljøkrav som skal være tilfredsstilt, eksempelvis både lys, luftfuktighet, uttørkingsfare og substrat-pH, samt ulike andre substrategenskaper. I tillegg, hvis noen av disse kravene oppfylles godt/optimalt eller forholdsvis dårlig, så vil dette påvirke følsomheten for andre miljøkrav. Eksempelvis er det kjent at sprednings- eller etableringsevnen til mange arter i lungenever-samfunnet er mye dårligere i tørre og forurensede miljøer enn i rene og fuktige miljøer. Dette er bl.a. dokumentert i England, men kan også observeres her i Norge, eksempelvis med porelav (Sticta ssp.) som bare finnes på lokalt svært fuktige og lite påvirkede steder på Østlandet, men kan trives i mer trivielle habitat som halvgamle allétrær og tuntrær i åpne landskap i Vestland fylke.

  4. Det vil alltid være overgangstilfeller og usikkerhet ved plassering av arter i kategorier som tyngdepunktarter eller kjennetegnende arter. Samtidig har vi et behov for gruppering og klare skillelinjer, noe som vil gå på bekostning av presisjon og konsekvens i inndelingssystemer. Vi har valgt å legge hovedfokus på kjennetegnede arter og i mindre grad inkludert arter med videre økologi og utbredelse.

Punkt 1 og 2 er det lite å gjøre med her, dette er potensielle feilkilder andre får se nærmere på. Punkt 3 har vi i vårt artsutvalg forsøkt å minimalisere basert på framfor alt nasjonale og internasjonale utbredelseskart, kombinert med skjønnsmessige betraktninger ut fra våre egne erfaringer med antatt økologiske krav til artene. For punkt 4 så vil vurderingene komme fram gjennom våre kommentarer om artenes funksjon som tyngdepunktarter og kjennetegnende arter for regnskog i artsfaktaarkene. Samtidig er det en rekke arter som vi har valgt ikke å trekke med. En del av disse nevnes nedenfor, med korte begrunnelser for utelatelsen. Dette er arter med et utbredelsesmønster eller økologi som ligner regnskogsartene, men som vi mener økologisk ikke hører sammen med dem (miljøkravene er ikke samsvarende i tilstrekkelig grad) eller har et utbredelsesmønster som ikke samsvarer. Miljøkravene kan lokalt/regionalt være samsvarende med regnskogsarter, men ut fra nasjonal/internasjonal utbredelse så ser det ut til å være vesentlige forskjeller.

Det er uansett nødvendig å være oppmerksom på at artslistene vi på denne måten har utarbeidet, er basert på skjønnsmessige vurderinger. Det er umulig å unngå et visst preg av sirkelslutninger knyttet til valgene, der samvariasjon mellom arter spiller en sentral rolle i vurdering av økologisk tilknytning og indikatorverdier. Sanderson et al. (2018) presenterer lengre lister over indikatorarter blant lav for de ulike britiske regnskogstypene. Selv om det er vesentlige likheter med vår norske liste, er det også betydelige forskjeller. Ikke minst har britene med en rekke arter vi ikke oppfatter som tilstrekkelig fuktkrevende og oseaniske. Eksempelvis inkluderer de for sine lavlandsregnskoger arter som kattefotlav Arthonia leucopellaea, vinflekklav Arthonia vinosa, brun blæreglye Collema nigrescens, skrubbenever Lobaria scrobiculata og kystårenever Peltigera collina. Dette er alle vidt utbredte arter i Norge og som vi til dels knapt oppfatter som suboseaniske her. Derimot kan de være knyttet til fuktige miljø mange steder i Norge, f.eks. bekkekløfter i innlandet.

NiN-systemet (Natur i Norge) har etablert faste regler for å kunne skille mellom hovedtyper og grunntyper, basert på omfanget av utskiftning i artssammensetningen. Det er særlig karplanter som benyttes, men også marklevende moser, lav og sopp i den grad relevante artslister finnes for disse. Ideelt sett burde vi også hatt et omfattende materiale med krysslister for tre- og berglevende arter lav (og moser) for lokaliteter i Norge (og i andre land). Dette ville utvilsomt redusert de skjønnsmessige vurderingene som ligger bak artsutvalget for regnskog. Det er likevel viktig å være klar over at skjønnet slett ikke forsvinner. Det vil antakelig måtte foretas skjønnsmessige valg i kartleggingsmetodikk og utvalg av arter, og ikke minst ligger det et stort skjønn i reglene for grensesettingen mellom typene. Verken etablering av begrepet regnskog eller hva slags artsmangfold som hører til disse, er noe naturen selv har funnet på. Det er et menneskeskapt instrument for å dekke våre behov for å dele inn naturen i håndterbare kategorier, og for bedre å kunne oppfatte mønstre og variasjonsbredden i naturmangfoldet.

Nedenfor følger korte omtaler av enkelte eksempler på grensetilfeller for arter vi ikke har inkludert blant regnskogsartene:

Enterographa crassa: Arten har omtrent samme utbredelsesmønster som kystorelav, se vurdering av denne under.

Kystorelav Hypotrachyna afrorevoluta: Arten kan tjene som et eksempel på grensetilfeller blant våre tydelig oseaniske lav. Den har en utpreget sørvestlig utbredelse i Norge og er knyttet til fuktige skogsmiljøer. Derimot finnes den ganske vidt utbredt i Danmark, Nederland og er hyppig også i østlige deler av Storbritannia. Internasjonal utbredelse avviker derfor tydelig fra det som er typisk for regnskogsarter, og den virker heller ikke i å være typisk for gode regnskogslokaliteter i Norge.

Grynfløyelslav Megalaria pulverea: Dette er et eksempel på en nokså klart oseanisk lavart. Den følger utbredelsen til regnskogsarter i Norge, men da de med størst utbredelse. Den er nokså klart knyttet til fuktige skogsmiljøer her til lands, men samtidig såpass hyppig og utbredt at skulle den vært inkludert blant regnskogsartene, ville den utvilsomt vært blant de med svakest indikatorverdi. Siden den også er vidt utbredt i Sør-Sverige har vi valgt å utelukke den på vår liste.

Liten praktkrinslav Parmotrema chinense: Utpreget vestlandsart i Norge, og finnes bare noen få steder på vestkysten av Sverige, samt med enkeltfunn på østkysten og i Danmark ellers i Norden. Derimot nokså vidt utbredt på kontinentet. Forekommer også i begrenset grad sammen med andre regnskogsarter i Norge.

Randpunktlav Punctelia jeckeri: Vurderingen er den samme som for grå punktlav, se denne under.

Grå punktlav Punctelia subrudecta: Dette er et eksempel på en utpreget sørvestlig art i Norge, og som her har et utbredelsesmønster en kan mistenke for å være regnskogstilknyttet. Men, den forekommer antagelig i liten grad i slike miljøer her til lands, og når en ser på utbredelsen ellers i Europa blir dette helt tydelig. Den er vidt utbredt på kontinentet, og dermed et eksempel på en primært reint sørlig art, som bare når den vintermilde sørvestdelen av Norge.

Trådragg Ramalina thrausta: Arten kan tjene som eksempel på utpreget fuktkrevende arter, men som har en overveiende kontinental (østlig) og ikke oseanisk (vestlig) utbredelse. Enkelte slike når i Norge også regnskogsmiljøene, og trådragg er en svært karakteristisk art for en del boreale regnskoger med gran i Trøndelag. Den vide utbredelsen i blant annet Sverige og Finland, samt på indre Østlandet, viser likevel helt klart at den ikke kan betegnes som en regnskogsart.

Narreglye Steurolemma omphalarioides: Nasjonalt utbredelsesmønster samsvarer ganske godt med flere arter knyttet til boreal regnskog, og den har tydelig en utpreget oseanisk utbredelse. Selv om den kan opptre i for øvrig gode regnskogsmiljøer, så er dette likevel ofte ikke tilfelle, og økologisk er den også avvikende (vil vokse på solsiden av eksponerte ospestammer). Når en ser på internasjonal utbredelse, med et tyngdepunkt rundt Middelhavet, blir det tydelig at dette ikke er noen regnskogsart.

Narreglye

Narreglye, ikke en regnskogsart. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Arthoniailicina

Tornflekklav

Arthonia ilicina

Kjennetegn

Tornflekklaven er en av mange flekklavarter i norske regnskoger.

I utgangspunktet kan det være vanskelig å skjelne denne fra en rekke andre arter av skorpelav på trær. Men, en skal ikke ha funnet arten så mange ganger før en enkelt skiller den fra sine slektninger. Thalluset er lyst, men ikke helt hvitt, snarere mer gulhvitt (kremhvitt). Fruktlegmene er svarte og uregelmessige i formen, men er grovt sett mer eller mindre runde og kan virke litt utflytende av og til. Det viktigste kjennetegnet er faktisk thalluskanten, som ofte trer markert fram som en bred svartaktig kant, nokså skarpt avgrenset utover, men gradvis avtagende innover. Velutviklet så ser en dette tydelig på flere meters avstand. Små eksemplarer i sparsomme forekomster bør derimot mikroskoperes, og da er de nokså store (26-36 um lange) og samtidig tydelig buede sporene lett kjennelige.

Økologi

Innenfor sitt kjerneområde er tornflekklaven en av de viktigste kjennetegnende artene for fattig boreonemoral regnskog. Den opptrer der ganske hyppig og kan være blant de dominante regnskogsartene, gjerne i selskap med gul pærelav Pyrenula occidentalis, rurlavarter (Thelotrema spp.) og andre flekklaver (Arthonia spp.). Arten er vanligst på hassel, men går også ganske vanlig på flere andre lauvtrearter, gjerne på kristtorn og rogn, men av og til også andre arter. Tornflekklav forekommer i begrenset grad i rik boreonemoral regnskog. Den vil gjerne ha nokså beskyttede miljøer, men kan også opptre i mer sørvendte og eksponerte lier.  Arten foretrekker litt eldre skog.

Utbredelse

Utbredelsen til tornflekklav er ganske sterkt konsentrert til Sunnhordland. Den blir raskt sjeldnere nord for Bergen, men har utpostforekomster (som mange andre arter) på Svanøy i Sunnfjord. I Sunnhordland er den nokså hyppig inn til Varaldsøy i Hardangerfjorden, der den stopper brått. I Rogaland virker den meget sjelden og er hittil bare funnet på Rennesøy i Ryfylke.

Artoniailicina

Tornflekklav fra regnskogsmiljø på Stord. Her opptrer den i mosaikk med blant annet gul pærelav på hassel, og danner nærmest “skitne” partier på stammene. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning AS

Kjent global utbredelse pr. 15.04.2021. Sjekk status nå på GBIF.org

Artskart

Utbredelse pr. februar 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 25.02.2021). Se selv på Artskart.

Bunodophoron

Kystkorallav

Bunodophoron melanocarpum (Sw.) Wedin (NT)

Kjennetegn

Kystkorallav er en nokså lett gjenkjennelig busklav typisk for den fattige boreonemorale regnskogen.

Thalluset er grått til grågrønt og kan danne tette tuer. Fertile greiner kan være sparsomme, men er synlig utstikkende fra de sterile greinene. De litt nedbøyde, svarte fruktlegemene er plassert i enden av greinen, og er relativt store ettersom de åpner seg mye opp. Fertile greiner er også avflatede, noe som er et godt kjennetegn i felt. Eneste forvekslingsarter i Norge er grå og brun korallav (Sphaerophorus fragilis og S. globosus), og disse skilles ved at de har runde fertile greiner, at fruktlegemene er mer lukket (som runde kuler), samt at thallus er noe mer mykt. En kan derfor, med noe trening, skille ut steril kystkorallav; både i tørr og våt tilstand sprekker det sprø thalluset opp og legger seg som strø på fingrene.

Økologi

Kystkorallav forekommer nesten utelukkende på berg. Den kan også vokse ved basis og litt oppover stammer på bjørk og furu, men det er mer unntaksvis. Arten vil ha forholdsvis sure miljøer og skyr berg (eller trær) med litt høy pH. Bergveggene kan godt være ganske små, og ligger forholdene til rette kan den bli stedvis ganske vanlig i berglendte furuskoger eller kystlyngheier. Den vil helst ha skjermede lokaliteter og unngår sørvendte og eksponerte voksesteder. Små kløfter eller et par meter høye berghamre i småkupert furuskog er typisk.Kystkorallav på berg. Foto: Mathilde Norby Lorentzen, Miljøfaglig Utredning AS

Hinnebregne er en typisk følgeart på samme bergvegger. Ellers kan av og til småhinnemose Plagiochila punctata vokse samme sted. De fleste regnskogslav vil derimot ha høyere pH på voksestedet. I skogsmiljøer er det samtidig gjerne ulike lav i kyststrygruppa (Usnea fragilescens agg.) og dvergperlemose Lejeunea ulicina på trærne. Arten er i Norge ganske tydelig knyttet til regnskogsmiljøer (og parallelle miljøer i åpne kystlandskap), og er i så måte en klar kjennetegnende art på naturtypen når den opptrer i skog. Dens sterke tilknytting til sure voksesteder gjør at det likevel kan være varierende hvor mange andre regnskogsarter som finnes på samme lokaliteter. Arten virker noe kultursky og vil ha forholdsvis stabile miljøer.

Kystkorallav

Kystkorallav på berg. Foto: Mathilde Norby Lorentzen, Miljøfaglig Utredning AS

Kart Bunodophoron melanocarpum

Kjent utbredelse globalt. Kilde: GBIF.org

Artskart

Utbredelse pr. mars 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 08.03.2021). Se selv på Artskart.

Coniocarpon cinnabarinum

Rødflekklav

Coniocarpon cinnabarinum DC. (VU)

Kjennetegn

Rødflekklav var inntil nylig den vi trodde var den dominerende, vanlige flekklaven som hadde rødfargede fruktlegemer.

Frisch et al. (2020) sin gjennomgang viser at denne oppfatningen delvis er feilaktig og må revideres. Med sine relativt store (over 20 um) og helst 4-5 septerte sporer (de to forvekslingsartene har under 20 um store sporer og helst 3-septerte sporer), bør den uansett være ganske enkel å bestemme under mikroskop. Også i felt bør det normalt være mulig å fastslå arten med stor grad av sikkerhet, da fruktlegemene er forholdsvis runde til ovale og ikke danner uregelmessige streker (dels også forgreinede streker) som de to andre artene (praktflekklav C. fallax og C. cuspidans).

Økologi

Økologisk virker rødflekklav ganske lik de to andre Coniocarpon-artene. Arten ser i Norge i første rekke ut til å vokse på hassel, men går også på flere andre treslag, som ask og rogn. Materialet hittil peker i retning av en sterkere tilknytting til hassel enn de to andre slektningene. Antagelig er den i likhet med praktflekklav ikke spesielt kultursky og kan etablere seg ganske tidlig på unge trær. Også denne unngår trolig de fuktigste skogene.

Utbredelse

Rødflekklav er antagelig en forholdsvis sørlig art i Norge. På Artskart (pr. 1.1.2020) ligger det inne flere funn fra Møre og Romsdal, men de fleste og kanskje alle disse er feilbestemte praktflekklav. Hittil er den sikkert bare funnet fra sørlige del av Ryfylke og til litt nord for Bergen. Tyngdepunktet ligger i Sunnhordland og arten går et stykke innover i Hardangerfjorden.

Kart Bunodophoron melanocarpum

Kjent utbredelse globalt. Kilde: GBIF.org

Coniocarpon cinnabarinum

Ganske rike forekomster av rødflekklav på hasselstammer, sammen med vortelav Pertusaria ssp. Foto: Sylvelin Tellnes, Miljøfaglig Utredning.

Artskart

Utbredelse pr. mars 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 17.03.2021). Se selv på Artskart.

Litteratur: 

Frisch A, Moen VS, Grube M, Bendiksby M (2020) Integrative taxonomy confirms three species of Coniocarpon (Arthoniaceae) in Norway. MycoKeys 62: 27–51. https://doi.org/10.3897/mycokeys.62.48480

Tysnes Beltestad kastanjefiltlav

Kastanjefiltlav

Nevesia sampaiana (Tav.) P.M.Jørg., L.Lindblom, Wedin & Ekman (VU)

Kjennetegn

Kastanjefiltlaven (den har en periode også bare vært kalt kastanjelav) er en godt tiltrykt filtlav. Den er nokså enkel å kjenne igjen i tørr tilstand. Da er fargen oftest ganske tydelig og vakkert kastanjebrun, med litt svart filt i kantene.

Fruktlegemer er aldri observert i Norge. Derimot kan det være mye gråblå soral. I fuktig tilstand er det verre, for da blir hele laven mye mørkere, ofte med blåsvart hypothallus, nesten blåaktig thallus og kremgule soral. Da kan den minne både om grynfiltlav Pannaria conoplea og stiftfiltlav Parmeliella triptophylla. De kremgule soralene skiller den fra disse, samt at den både kan være nokså tykk (noe stiftfiltlav ikke er) og godt tiltrykt substratet (noe grynfiltlav ikke er). Lengst i sør finnes det også en sjelden forvekslingsart – kornfiltlav Parmeliella testacea – og for skilletegn mellom disse, se sistnevnte.

Økologi

Arten vokser både på trær og berg, og det kan være litt lokale til regionale forskjeller mellom hva som er vanligst, men det er ofte enten det ene eller det andre på den enkelte lokaliteten. På Nordvestlandet er det oftest på bergvegger, mens den i sør nok er vanligst på trær. Den kan vokse på ulike typer trær, men osp og edellauvtrær, ikke minst ask, er det vanligste. Den er nesten aldri tallrik noe sted. Oftest er det bare snakk om noen få thallus på en bergvegg eller på et par trær.

Den er knyttet til rik boreonemoral (til sørboreal) regnskog, og er en forholdsvis god indikatorart på slik skog. Det er nesten alltid snakk om artsrike lokaliteter der den forekommer. Samtidig er den blant de mest tolerante artene for uttørking blant regnskogslavene, og vil vokse nokså lysåpent og kan godt forekomme i mer eller mindre sørvendte lier. Den vil nesten alltid ha forholdsvis grove og gamle trær eller bergvegger med stabile lysforhold og må derfor betegnes som ganske kultursky.

Utbredelse

Kastanjefiltlaven er blant våre boreonemorale regnskogsarter med størst nasjonal utbredelse. Den har flere forekomster langs kysten av Agder, opptrer spredt i boreal regnskog i Trøndelag og sørligste Nordland, samt kan gå ganske langt inn i fjordene på Vestlandet. Forekomstene ligger uvanlig spredt, og arten har i mindre grad enn de fleste andre regnskogslav noe tydelig tyngdepunkt i Sunnhordland. Snarere ligger lokalitetene tilsynelatende tettest på Nordmøre, men det skyldes nok i noen grad undersøkelsesomfanget.

Kart kastanjefiltlav

Kjent utbredelse globalt. Kilde: GBIF.org

Nevesiasampaiana Flora

Kastanjefiltlav på osp i Flora. Når arten er i fuktig tilstand slik som her, kan den være nærmest blåsvart.
Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Nevesiasampaiana

Kastanjefiltlav i tørr tilstand (trolig på eik) i Fusa. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Artskart

Utbredelse pr. mars 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 30.03.2021). Se selv på Artskart.

Pecteniacyanoloma i Skurvedalen

Praktfiltlav

Pectenia cyanoloma (Schaer.) P.M.Jørg., L.Lindblom, Wedin & Ekman (NT)

Kjennetegn

Praktfiltlaven er en av våre største bladlaver der enkelte thallus kan bli mer enn knyttnevestore.

Da er det ganske så paradoksalt at den faktisk først ble formelt beskrevet for ti år siden (Blom & Lindblom 2010)! Og det faktisk også av to skandinaver og i stor grad basert på norsk materiale. Årsaken er at den har vært forvekslet med den mye vanligere og oftest mye mindre arten vanlig blåfiltlav P. plumbea. Den var riktignok beskrevet som en variant av sistnevnte, men Blom & Lindblom (2010) demonstrerte tydelig at det var snakk om en godt adskilt art.Begge arter har et blått thallus og med den typiske tykke filten i kantene (hypothallus som stikker ut). Men, praktfiltlaven er på alle måter mye større, med bredere lober, større thallus og også noe større apothecier. I tillegg har lobene en karakteristisk bølgende struktur og fruktlegemene (apothecier) er ikke rødbrune, men svartbrune. Thallusfargen er gjerne også litt lysere blå til nesten grå, men der overlapper artene. Praktfiltlav kan også forveksles med kystblåfiltlav P. atlantica, men har oftest fruktlegemer (noe sistnevnte aldri har), samt mangler isidier (noe kystblåfiltlav har rikelig med).

Økologi

Praktfiltlaven tilhører lungenever-samfunnet og er en av de vanligste blant de typiske artene for rik boreonemoral regnskog. Den vokser hyppig både på trær (sjelden på Nordvestlandet) og berg. På trær er det framfor alt osp som er foretrukket substrat, men den dukker også opp på andre treslag, som f.eks. ask. Trærne på lokalitetene har nesten alltid rikelig med andre arter i lungenever-samfunnet, men det behøver ikke være så mange andre regnskogslav på dem. Også på bergvegger hender det at praktfiltlaven er eneste regnskogsart, selv om slike lokaliteter ofte er mer artsrike. Den må betegnes som en klar kjennetegnende art for regnskog, både ut fra norsk og særlig internasjonal utbredelse. Her til lands er den likevel ikke blant de med tydeligst tilknytting til skogtypen, og den kan både vokse i sørvendte lier og på noe mer beskyttede steder.

Utbredelse

Praktfiltlaven har nasjonalt sett litt avvikende utbredelse sammenlignet med andre regnskogslav. På Vestlandet finnes den ganske jevnt utbredt fra Ryfylke i sør og opp til Stadt i nord, med et par utpostlokaliteter i Møre og Romsdal, men så har den også noen lokaliteter i Trøndelag. Den går litt inn fjordene i sør. Kjerneområdet er Sunnhordland, og der kan den stedvis være ganske utbredt. I forhold til andre laver i rik boreonemoral regnskog er det spesielt med arten er at den også vokser på deler av kysten av Nord-Trøndelag. Dette henger dårlig sammen med uttynningen i forekomst for praktfiltlav nordover på Vestlandet, et typisk trekk for de fleste andre slike laver, som da ofte stopper på Nordvestlandet. Vi har ingen god forklaring på hvorfor det har blitt slik.

Kart flekklav

Kjent global utbredelse pr. 31.03.2021. Sjekk selv på: GBIF.org

Pecteniacyanoloma

Praktfiltlav på osp i Fitjar. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Praktfiltlav

Praktfiltlav på berg, der særlig det sentrale eksemplaret viser tydelig den karakteristiske bølgete strukturen på lobene. Foto: Mathilde Norby Lorentzen, Miljøfaglig Utredning.

Pecteniacyanoloma

Praktfiltlav i ganske fuktig tilstand på læger (fra Etne). Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Artskart

Utbredelse pr. mars 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 31.03.2021). Se selv på Artskart.

Litteratur: 

Litteratur: Blom, H. H. & Lindblom, L. 2010. Degelia cyanoloma (Schaer.) H. H. Blom & L. Lindblom comb. et stat. nov., a distinct species from western Europe. The Lichenologist 42(1): 23-27.

Gullprikklav

Gullprikklav

Pseudocyphellaria citrina (Gyeln.) Lücking, Moncada & S.Stenroos (VU)

Kjennetegn

Prikklavene har på undersiden av thallus små lyse hull eller flekker som kalles pseudocyfeller og som ofte er veldig tydelige.

Disse er typiske for slekta og er opphav til det vitenskapelige slektsnavnet. De minner om lignende strukturer hos slekta Sticta - porelav, men disse kalles cyfeller, og er mer tydelige hull eller porer. Gullprikklaven er en stor og ganske vakker bladlav, og en av de lettest gjenkjennelige av alle våre regnskogslav. Hvis det bare er en art da. Nærmere undersøkelser av norsk materiale tyder så langt på det, men i en amerikansk artikkel som kom for noen år siden (Lücking et al. 2017) ble den tidligere antatt globalt utbredte P. crocata splittet opp i hele 13 ulike arter! I Norge og Europa ser det så langt bare ut til at vi har den som skal hete P. citrina. Så får vi se om noen finner ut om vi egentlig har flere arter også her. Basert på nåværende artsforståelse gjør de skarpt gule pseudocyfellene arten umiskjennelig i Norge. Ingen andre arter kan vise til noe lignende. Resten av fargene er litt mer anonyme og den kan overfladisk forveksles med en mørkebrun lungenever Lobaria pulmonaria eller en stor og flikete vrenge Nephroma spp., fram til en ser mer skikkelig på laven.

Økologi

Økologisk og utbredelsesmessig opptrer gullprikklav ganske to-delt, noe som kan gi en liten (men hittil ubegrunnet) mistanke om at to arter er involvert. I Trøndelag og sørlige Nordland er den kanskje den beste kjennetegnende arten i boreal regnskog. Der opptrer den omtrent utelukkende på trær og særlig gran. På Vestlandet vokser den derimot nesten alltid på berg. Noen få funn er gjort på trær, men da nesten alltid med bergforekomster samme sted. De fleste lokaliteter på Vestlandet er ute på kysten, dels i åpne kystfjell og lyngheier og dels i lauvdominert skog. Alle lokaliteter har til dels rike lungenever-samfunn og arten hører utvilsomt til den rike boreonemorale regnskogen. Særlig lokalitetene i skog har gjerne en del andre regnskogslav. Arten er derfor også på Vestlandet en ganske god kjennetegnende art på naturtypen, men spiller en mye mindre viktig rolle her enn i Midt-Norge. Gullprikklav virker nokså sårbar for inngrep og flere steder har den forsvunnet, men det er også gjort enkeltfunn som vitner om nyetableringer.

Utbredelse

Gullprikklav er ganske sjelden på Vestlandet, mens artens viktigste bestander og største utbredelse i Norge er i Trøndelag nord for Trondheimsfjorden til sørlige Nordland. På Vestlandet kan det være langt mellom lokalitetene og den opptrer aldri så tallrikt som den kan gjøre i Trøndelag og sørlige Nordland.  Den er funnet helt fra sørlige deler av Rogaland og opp til Romsdalskysten. De to funnene i Sør-Rogaland (Sokndal) er gjort i 1967. Forsøk på å gjenfinne dem har vært mislykket, og de er trolig utgått. Den har i motsetning til de fleste andre regnskogslav ikke noe tyngdepunkt i Sunnhordland. I den grad det finnes et tyngdepunktet på Vestlandet kan dette sies å ligge på Nordvestlandet, i kystfjellene fra Vågsøy til Sunnmøre. Som et artselement i regnskogene er det nok likevel i Sunnhordland at arten vanligvis opptrer.

Gullprikklav kart

Kjent global utbredelse pr. 31.03.2021. Sjekk selv på GBIF.org (Obs: Kartet er pr. april 2021 neppe oppdatert ennå etter at systematikken har blitt revidert. Vi må regne med at også blant annet forekomster på de britiske øyer tilhører samme art som i Norge.)

Gullprikklav

Gullprikklav fra en forekomst på berg i kystfjell på Sunnmøre. Foto: John Bjarne Jordal, Miljøfaglig Utredning.

Kastanjefiltlav i tørr tilstand (trolig på eik) i Fusa. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Artskart

Utbredelse pr. mars 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 31.03.2021). Se status nå på Artskart.

Litteratur: 

Litteratur: Lücking, R. et al. (2017). Pseudocyphellaria crocata (Ascomycota: Lobariaceae) in the Americas is revealed to be thirteen species, and none of them is P. crocata. The Bryologist, 120(4): 441-500.

Lecanora lav

Kystkantlav

Lecanora cinereofusca H.Magn. (EN)

Kjennetegn

Kystkantlaven tilhører ei ganske stor slekt med arter som ligner en del på hverandre. Slektsnavnet henspiller på at fruktlegemene alltid har en nokså markert kant, skjønt det kan også en del andre skorpelav ha.

Kystkantlaven har svakt rødbrune til markert rødbrune, til dels mursteinsrøde, fruktlegemer. Størrelsen og mengden kan variere en del, men ikke sjelden kan de være både mange, nokså store og utpreget rødbrune, og da får en sterke mistanker til arten nokså fort, selv om også enkelte andre kantlav kan ligne. Sikker bestemmelse kan vanligvis tas i felt, for i motsetning til de omtrent alle andre arter er fruktlegemene, og da særlig kantene, delvis nedsenket i thallus. Det kan virke som om de er i ferd med å bli overvokst og på vei til å forsvinne ned i thalluset. Andre kantlaver har vanligvis fruktlegemer som hever seg klart og tydelig opp fra thallus. I tillegg er kantene svært ruglete, og ofte er også resten av thallus uvanlig ruglete til å være en skorpelav. I tillegg skiller den seg fra flere nærstående arter kjemisk ved å være Pd+ guloransje.

Økologi

Arten er en av få skorpeformede regnskogslav som ikke tilhører glattbarksamfunnet. Den skal ha nokså ruglete bark, og på sitt substrat vokser den sjelden sammen med andre regnskogslav. Det er tydelig at den vil ha nokså surt substrat og gråor er det vanligste valget i Norge. Den kan godt vokse i flommarkspregede miljøer, og danner masseforekomster på gråor på enkelte slike steder. Men den kan også opptre på andre treslag, og virker slett ikke avhengig av gråor. Det finnes en del funn på hassel, men den er oftest sparsom på dette treslaget. Lokalt dukker den også opp på bl.a. eik og rogn. Noe bestemt mønster for forekomster på fastmark er vanskelig å utlede, men det er da gjerne snakk om eldre bestand som i begrenset grad er påvirket av inngrep de siste ti-årene. Vi vurderer kystkantlav som en ganske klar kjennetegnende regnskogsart, selv om den avviker en del økologisk fra de fleste andre regnskogsartene.

Utbredelse

Kystkantlaven har en tydeligere nordlig utbredelse enn de aller fleste andre regnskogslavene på Vestlandet. Tyngdepunktet er i de boreale regnskogene i Trøndelag og sørligste Nordland. Den er generelt lokal og sjelden lenger sør. Det er langt mellom lokalitetene på Nordvestlandet, men enkelte steder opptrer den til dels rikelig. I Hordaland er det spredte og sparsomme forekomster, hovedsakelig i Sunnhordland, og i Rogaland er den bare funnet en gang i Ryfylke.

Kart kystkantlav

Kjent global utbredelse pr. 31.03.2021. Sjekk selv på GBIF.org

Lecanoracinereofusca

Nærbilde av Kystkantlav fra Skodje. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Brun lav på tre

Kystkantlav fra Gloppen. Foto: G, Miljøfaglig Utredning.

Utbredelse pr. mars 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 31.03.2021). Se status nå på Artskart.

Hvit lav

Kystskoddelav

Menegazzia subsimilis (H.Magn.) R.Sant. (VU)

Kjennetegn

Skoddelav er ei lita slekt der vi først for rundt 15 år siden ble klar over at vi faktisk hadde to arter i Norge (Bjerke & Timdal 2006).

Den vanligste, mest utbredte arten er skoddelav Menegazzia terebrata. Den finnes både på indre Østlandet og langs kysten. Kystskoddelaven er ganske lik, men skilles på formen på soralene. Mens soralene hos (hode)skoddelav har form som distinkte kuler eller brede, små stifter oppe på thallus eller i lobeender, så har kystskoddelav mer åpne, leppeformede soral som bare opptrer i lobeendene. De er også nokså oppfliset hos kystskoddelaven, så det kan nesten bli litt preg av gryn/sukker på thallus. I utgangspunktet bør det derfor være greit å skille disse to artene, men siden sammenblanding var regelen tidligere, og det i praksis også i nyere tid nok kan ha vært noe forveksling, er det fremdeles en del usikkerhet knyttet til både økologi og utbredelse.

Begge skoddelavene ligner for øvrig litt overfladisk sett en kvistlav, men de har et thallus som er mer kompakt og godt trykt inntil underlaget. Samt, når en ser nærmere etter, noen slektstypiske små hull i thallus (svenskene kaller dem derfor for ”hållav”). Fargen kan være temmelig lik kvistlav, men den er ofte mer grønn. Særlig på rike lokaliteter kan thallus også bli noe større enn hos kvistlav.

Økologi

Arten er i første rekke funnet på trær i Norge, men i Rogaland er den også flere ganger funnet på berg. Den vil ha ganske fattig/sur bark og er nok vanligst på svartor, men kan opptre på en god del ulike lauvtrær, deriblant bjørk, rogn, gråor, hassel og ask. Den kan være ganske tallrik på lokalitetene, men er antagelig oftest nokså sparsom. Noen klare økologiske forskjeller fra skoddelav virker ikke kjent fra Norge. Det er likevel ikke så ofte å finne dem på samme sted. Kystskoddelav vokser både i sumpskog i fastmarksskogsmark, men antagelig er førstnevnte miljø det vanligste. Arten virker nokså knyttet til regnskogsmiljøer i Norge, men det forekommer ikke nødvendigvis så mange andre slike arter på samme lokaliteter. Muligens er det riktig å betegne indikatorverdien som middels.

Utbredelse

Kystskoddelav har sine kjerneområder i Ryfylke og Sunnhordland, der den i Hardangerfjorden går helt inn til Utne i Ullensvang. Den virker sjelden nord for Bergen, men ser ut til å ha en isolert nordlig utpostlokalitet på Svanøy i Flora, som så mange andre lav knyttet til boreonemoral regnskog. Den unngår tydeligvis ytterkysten, men går vanligvis heller ikke særlig langt innover i fjordene.

Kart kystskoddelav

Kjent global utbredelse pr. 14.04.2021. Sjekk selv på GBIF.org

Hvit lav på tynne greiner

Kystskoddelav på kvist. Kvinnherad. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Kystskoddelav, nærbilde

Kystskoddelav, nærbilde. Fra Forsand. Foto: John Bjarne Jordal, Miljøfaglig Utredning.

Kystoddlav

Kystskoddelav, Kvinnherad. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Utbredelse pr. mars 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 31.03.2021). Se status nå på Artskart.

Litteratur: 

Bjerke, J. W. & Timdal, E. 2006: The distribution of Menegazzia subsimilis in Norway. Graphis Scripta 18: 58–61. Stockholm. ISSN 0901-7593.

Randprikklav

Randprikklav

Pseudocyphellaria intricata (Delise) Vain. (VU)

Kjennetegn

Prikklavene har på undersiden av thallus små lyse hull eller flekker som kalles pseudocyfeller. Disse er ofte veldig tydelige. De er typiske for slekta og er opphav til det vitenskapelige slektsnavnet.

De minner om lignende strukturer hos slekta Sticta - porelav, men disse kalles cyfeller, og er mer tydelige hull eller porer. Randprikklav er en stor bladlav i rik boreonemoral regnskog. Den har en litt uregelmessig form på thallus. Sammenlignet med eksempelvis lungenever har den ofte ennå mer innbuktninger og avrundete tagger på lobene. Det er likevel verdt å merke seg at formen kan variere en del, og mens enkelte individ har påfallende smale og langstrakte lober med uregelmessige sidegreiner, er andre mye mer avrundet i formen, mer som vrenger og porelav. Randprikklaven har brun til brungrå farge på thallus, oftest rikelig med soral langs kantene på lobene og en mørk behåring/filt på undersiden av thallus.

Arten er utseendemessig ganske lik sin nære slektning kystprikklav, og artene forveksles lett. Randprikklaven er gjerne litt mer blank/glinsende og har gjennomgående noe mer gråaktig farge enn kystprikklav, men dette er ikke noe sikkert kjennetegn. Viktigere er at randprikklaven nesten bare har soral langs kantene og svært sjelden ute på thallusflata. Samtidig er fargen på sorediene lyse/hvitaktige, og ikke blå som kystprikklav gjerne kan ha. Sikker bestemmelse krever likevel kontroll av kjemien, da randprikklav er KC- og C- og kystprikklav er C+ og KC+.

Økologi

Som kystprikklav, vokser randprikklav i første rekke på berg, og den er kanskje enda litt sterkere knyttet til dette enn kystprikklav. Deres tilknytning til rik boreonemoral regnskog er den samme. Voksestedene kan tilsynelatende variere noe, men også dette er en typisk art for lungenever-samfunnet. Den kan vokse nokså skyggefullt, eksempelvis på store bergvegger i frodige, skjermede kløfter og lisider. Men, den kan også vokse noe mer åpent og delvis sørvendt, på steinblokker og lave bergvegger i ospe- eller hasselskog. I tillegg er det som for kystprikklav enkelte funn på mer åpne kystfjell. Der kan begge arter vokse svært eksponert, men samtidig tydeligvis lokalklimatisk gunstig, i moserike partier på nedre del av høye bergvegger. I kløfter kan trær som vokser opp føre til utskygging og/eller utkonkurrering av moser. I de mer åpne osp-/hasselskogene er det ikke minst hogst og uttørking som er en mulig trussel, og ute på kysten etablering av fremmede bartrær (sitkagran).

Utbredelse

Utbredelsen strekker seg fra Rogaland til Stadlandet og er ganske identisk med kystprikklav. Det er påfallende hvor ofte artene vokser på samme lokalitet. Randprikklaven virker gjennomgående litt mer sjelden, men på enkelte lokaliteter kan også denne være tallrik.

Kart Randpikklav

Kjent global utbredelse pr. 15.04.2021. Sjekk selv på GBIF.org

Randprikklav

Randprikklav fra Solund. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Randprikklav i Vindafjord

Randprikklav på berg. Fra Vindafjord. Foto: Geir Gaarder, Miljøfaglig Utredning.

Artskart

Utbredelse pr. april 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 15.04.2021). Se selv på Artskart.

Hvit lav

Gul pærelav

Pyrenula occidentalis (R.C.Harris) R.C.Harris (NT)

Kjennetegn

Gul pærelav er vanligvis lett gjenkjennelig, men i enkelte tilfeller kan en bli usikker. Som andre pærelaver har thalluset en ”voksaktig” overflate, kanskje i enda større grad enn øvrige norske arter i slekta.

Med dette menes at det kan virke som om den er litt glinsende og dekt av et tynt lag med voks. Dette skiller slekta fra omtrent alle andre norske skorpelav, der overflata virker klart mer ”tørr”. Den har alltid nokså tett med svarte, middels store fruktlegemer (perithecier, dvs de åpner seg ikke opp som apothecier gjør). Det som gjør den lett å oppdage og vanligvis artsbestemme er i tillegg at thallus er fargerikt og skiller seg tydelig ut, selv på avstand, fra resten av lavene på samme tre. Litt forvirrende er derimot at denne fargen kan variere mye, fra nokså gul og gulbrun til nesten rødbrun og over mot grønn, men det er likevel samme art. Med litt erfaring er det bare et par nærstående, sjeldne og sørlige slektninger arten kan forveksles med. Det gjelder i første rekke storsporet pærelav Pyrenula macrospora, men denne ser i Norge bare ut til å vokse på edellauvtrær som ask og lind.

Økologi

Gul pærelav er både ganske lett kjennelig, vidt utbredt og ofte hyppig på sine voksesteder, i tillegg til at den virker sterkt knyttet til regnskogsmiljø (DellaSala et al. 2011). Den er derfor i praksis kanskje den aller beste kjennetegnende arten på boreonemoral regnskog. Den kan vokse på mange ulike lauvtrær, men er særlig vanlig på hassel og rogn. Den er mest utbredt i fattig boreonemoral regnskog, men forekommer også nokså hyppig i rik boreonemoral regnskog, og vokser der gjerne på ask. I tillegg finnes den ikke sjelden på kristtorn, og dukker opp på blant annet eik og osp. Samtidig trives den både på forholdsvis grove stammer og tynne kvister, men er tydelig en glattbarksart og vil ikke ha grov oppsprukket bark. Den er nok vanligst i litt skjermede miljøer, men kan også vokse sørvendt. Stedvis indikerer utbredelsen at den forsvinner når skogen har blitt for sterkt utnyttet og at det tar tid før den klarer å reetablere seg, men den bør nok ikke betegnes som mer enn middels kultursky.

Utbredelse

Arten er ganske vidt utbredt fra sørlige Ryfylke og nordover til Trøndelag. Dette er en av få typiske arter for boreonemoral regnskog som krysser Trondheimsfjorden og den finnes så vidt på et par lokaliteter med boreal regnskog i Ørland lengst sør på Fosenhalvøya. Den er særlig hyppig i Sunnhordland, men også stedvis ganske vanlig innenfor de regionale kjerneområdene for boreonemoral regnskog i Ryfylke, Sunnfjord og lokalt i Møre og Romsdal. Arten går flere steder et stykke innover i fjordene.

Kart gul prelav

Kjent global utbredelse pr. 15.04.2021. Sjekk selv på GBIF.org

Pyrenula

Gul pærelav. Foto: Ardian Høgøy Abaz, Miljøfaglig Utredning.

Gul prelav

Typisk miljø for gul pærelav. Fra Innerøya. Foto: Mathilde Norby Lorentzen, Miljøfaglig Utredning.

Artskart

Utbredelse pr. april 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 15.04.2021). Se selv på Artskart.

Kilder:

DellaSala, D. A. (ed. . 2011. Temperate and Boreal Rainforests of the World. Ecology and Conservation. Island Press.

Stjerneflekklav

Stjerneflekklav

Arthonia stellaris Kremp. (VU)

Kjennetegn

Stjerneflekklav er en av de mange små og litt anonyme flekklavene i boreonemorale regnskoger. Arten bør mikroskoperes for sikker bestemmelse, men kan med en del øvelse gjenkjennes i felt på de smale, uregelmessig oppdelte fruktlegemene.

De er sjelden stjerneformet, men kan ofte splittes i to-tre greiner. Typisk er også at fruktlegemene ofte kan endre retning litt skarpt, nesten som små lyn. Thallus-fargen er gjerne gråbrun, men kan variere noe. Sporene er 16-22 um lange og har en forstørret endecelle. Forstørret endecelle er for øvrig noe som går igjen for flere av de sjeldne og krevende flekklavene. Flere av de mer vanlige vidt utbredte artene i denne slekta mangler dette, deriblant den mest aktuelle forvekslingsarten – vanlig flekklav A. radiata.

Økologi

Arten vokser i første rekke på hassel, men kan også opptre på andre glattbarksløvtrær, som rogn og ask. Den er sjelden dominerende og kan ofte være liten, sparsom og lett overses. Den trives nok best i litt tørrere utforminger av regnskogene og kan være nesten like vanlig i deler av Møre og Romsdal som i Sunnhordaland. Både økologi og utbredelse tyder på at den er en klar kjennetegnende art for boreonemoral regnskog. Den vokser gjerne sammen med andre regnskogslav, men lokalitetene er ofte ikke særlig artsrike. Den ser ut til å være blant de mer tolerante artene overfor kulturpåvirkning, men samtidig har sannsynligvis voksestedene vært nokså utsatt for både treslagsskifte og ulike inngrep.

Utbredelse

Stjerneflekklav er av de mest utbredte boreonemorale regnskogsartene i Norge, og forekommer fra nordre del av Jæren i Rogaland opp til Tingvoll på Nordmøre, samt med en sørøstlig utpostlokalitet i Lillesand i Agder. Det er tilsynelatende store hull i forekomsten mellom Bergen og Ålesund, da den mellom der bare er funnet i Flora i Sunnfjord. Det er mulig dette delvis er reelt, men helst er utbredelsen litt mindre oppsplittet.

Kart arthonia stellaris

Kjent utbredelse i Europa og Nord-Amerika. Kilde: GBIF.org

Artskart

Utbredelse pr. mars 2021 (Artskart.artsdatabanken.no 08.03.2021. Se selv på Artskart.

Miljøfaglig utredning